Er jeg alene eller ensom?
Jeg har lurt litt på dette en stund. Fordi noe er galt med min verden, og dette er enden jeg begynner med.
Er jeg ensom? Pr definisjon betyr det at jeg har mindre kontakt med mennesker enn jeg ønsker. Eller at den kontakten som er, ikke tilsvarer den kvaliteten eller kvantiteten jeg vil ha. Man kan være ensom i et rom fullt av mennesker, like mye som at man kan føle seg «uensom» når man er alene. Det essensielle her er altså hva jeg ønsker. Om jeg vil ha kontakt med andre mennesker, men ikke har det. Om det er slik, kan jeg i prinsippet anse meg som ensom.
Eller alene? Vel, det er jeg jo, fysisk sett og tidvis. Punktum. Det er ingen mennesker i min nærhet. Altså er jeg alene.
Så. Hva skal jeg slutte av dette? Hva er jeg? Jeg er ikke lykkelig. Men ikke direkte ulykkelig heller. Jeg velger for tiden å være i mitt eget selskap. Det jeg må spørre om er,- blir jeg fattigere av det? Ingen å dele ting med, ingen å lufte tanker og inntrykk sammen med. Ingen å dele ansvaret med. Vel. Ensomhet er ufrivillig, det har jeg allerede fastslått. Så når jeg velger å være for meg selv, har jeg ikke grunnlag for å kalle meg ensom, da er jeg alene.
Merkelig nok oppleves dette som både givende og trist. Jeg beskytter meg selv ved å ikke dele tankene mine, eller ansvaret, med andre. Det har blitt en nødvendighet. For å være ærlig er jeg redd for å avsløre noe om min person. Å blottlegge alle sider av meg selv til mennesker som ikke liker det unike ved meg, eller at noe vil brukes i mot meg senere. Dette vitner om dårlig selvrespekt, jeg er klar over det, men slik er det blitt. Brente unger og de greiene der.. Jeg gidder ikke lenger prøve å overbevise noen om at jeg er slik jeg er fordi jeg mener det er rett. Men det er en helt annen sak. Det må jeg diskutere senere. Tilbake til saken her: Det er det fint å ha alt ansvar selv. Jeg tar mine avgjørelser, og jeg vet at de er mine. Givende fordi jeg blir sterkere av det, trist fordi det faktisk er trist.
Konklusjonen blir omtrent slik: Jeg er selvforskyldt alene, og trives for så vidt med det, men føler meg ensom. Selvforskyldt.
Ps: For å sette ting litt i perspektiv: