Familien er nå komplett! Riktignok med litt for mange medlemmer.., men det blir i hvertfall ikke fler!
Cluet er å holde befolkningsmengden ved like, uten å oversvømme verden med små mirakler, eller snurpe fullstendig inn på både ledere og rør. Men hvem er det som bestemmer og regulerer dette? Er det mennesket som befrukter? Er det mennesket som bærer frem? Er det naboen? Markedet? Samfunnet? Regjeringen? Familien?
Først synes jeg vi burde spørre kineserne: De har én eneste sjanse; Mange kinesere tenker at de MÅ få en gutt, fordi det barnet de får, er etter loven det eneste de noengang skal kunne få. Men. Hva om alle fikk gutter? Hvem skulle da bære fram neste generasjon? Nepalinner? Etioperanere? Norskerinner? Hawaiierinner? (ØØh.. Der holdt poenget på å forsvinne..) Kanskje kineserne ville svare at ‘Kina har så mange innbyggere at der er det regjeringen og de «høye»(!!) kinesiske herrer som bestemmer’. Greit nok i grunnen, landet har vel bare plass til så mange da.
Der i fra kommer neste punkt: Markedet. Det fødes jo selvfølgelig ikke bare guttebabyer i Kina. Hallo. Nei av og til kommer det også der en liten jente. Noen av disse ‘få’ jentene blir desverre(/eller ikke!) lagt ut på adopsjonsmarkedet! Og vips, har barnløse par en mulighet til å forøke sin familie og imøtegå deres miljøs krav om hva det forventes av dem. Eller selvfølgelig, også deres egne ønske og krav da. Åff kårs. Hvis, vel og merke man da går ut i fra at de kun legger vekt på seg selv, noe som jo selvfølgelig også kan være sant. Her må man vel kunne gå ut i fra at kjønn er uinteressant, bare barnet er tilgjengelig (og med tanke på en viss norsk «tvillingmor» i Asia, – ikke født for penger!).
Så er det jo de som får så mange unger at noen og enhver kan bli misunnelig og/eller oppgitt! Noen er så heldig/uheldig at bare gubben (eller et hvilken-som-helst-mannebein!) er innom, så blir de befruktet. HVORDAN?, og her er det virkelig noe å lure på, hvordan kan dette være rett?? Rundt omkring i verden sitter det massevis av kvinner som ikke kan bære fram egne barn! Hva for noe galt har egentlig disse damene gjort, tro? Karma? Tja, hvem vet. Men hvem er det i disse tilfellene som bestemmer at det faktisk skal bli så mange barn? For som alle nå vet, det finnes faktisk ganske mange måter å regulere slike ting på! Det er klart, noen ønsker en stor familie, ingenting i veien med det. Nei, jeg tenker mer på de tilfeller hvor man ikke egentlig ville ha så stor familie. Han, eller hun?
I et såkalt ‘normalfungerende’ forhold skulle man kunne gå ut i fra, at det å få barn er en felles avgjørelse. Men hvis man ser litt nærmere etter, vil det ofte vise seg at det er den ene parten som har vært mest pågående, like ofte han som henne vil jeg tro. Men det er kun hun som kan tvinge det fram, rent fysisk. Han kan mest bruke mentale midler… (husk at dette er snakk om såkalte normalfungerende parforhold, ikke sadistiske og misbruksbaserte sådanne!)
Til sist noen tanker om abort. Og her menes IKKE: ‘Er det rett å drepe?’ Den debatten synes jo å være uendelig!! Så:
Er det alltid bare kvinnen selv som bestemmer? Eller har ‘far’ et ord med i laget? Det er vel like mye den ene som den andre kanskje. Eller? Når ‘far’ ikke vet om noe foster, kan han ikke si noe. Dette er jo et kjent fenomen. Mange unge gravide jenter har kanskje tenkt den tanken før de tok abort. Og kanskje det har vært til det beste.. Men hva om de har snakket med typen sin om det da? Hvem har mest å si? Hvis mannen vil ha barnet og dama ikke? Hva blir da resultatet? Og her tenker jeg ikke bare på ungdommer med flaksende hormoner, men også voksne i etablerte forhold. Og andre.
Så tilbake til min familieforøkelse: Har fått hund…:D
I det store og hele BØR det vel være en diskusjon mellom de to som skal bli mor og far.
I disse likestillingstider, liksom…
Men jeg vet ikke, jeg.. Tradisjonene byr på både det ene og det andre. Men om man skal se historisk på det, og det da fantes en tid(utrolig nok ikke særlig lenge siden!) hvor en kvinnes kropp var mannens eiendom. Unntagsvis når mannen hadde hatt seg ei på si, og ikke ville vedkjenne seg hverken ansvar eller deltagelse i eventuelle barn. Dermed er jeg absolutt tilbøyelig til å applaudere at det er kun kvinnens valg.Hennes kropp. Hennes påkjenning. Både fysisk og mentalt.
Men jeg mener uansett at den kjernefamilien vi i dag har som ideal, er feil alle veier.
Barna skal for det første overbeskyttes. De MÅ ha en far og en mor for å lykkes i livet.
De er nødt til å ha ditt og datt og alle disse normene blir tillagt AVGJØRENDE betydning for om man blir ett «vellykket og harmonisk» menneske.
Men det er bare en liten del av det jeg mener..hehe.
Ellers må jeg si at innlegget ditt var smekkfullt av funderinger over både det ene og det andre!
Tydelig at du har mange ting i hodet som trenger seg på og vil UT! Keep up the good work, Miss.
Og en scvær smaks sendes med ekspress ned til deg og dine!
Og.. ps. Gratulere med den nuuuuuuddelige hvalpen!!
🙂
Ehem! rettelse; Ikke en schvær smaks. En scvær SMASK skulle det stå! 😀
Hihi…Scvær eller scvær. Hva skal jeg velge lissom?;D
Men du har selvfølgelig masse gode poenger. Sånn som at kroppen er kvinnens egen, og de greiene der. Men om man nå skulle kverulere litt, så har hun jo delt litt på den i utgangspunktet! I de tilfeller hvor de to er sammen, vil jeg tro at i noen tilfeller vil (fortsatt etter så mange år!) mannen føle at han har et visst slags ‘eierforhold’ til embryoet! Eller? jeg sier jo ikke at jeg er uenig med deg, (God forbid!) men kjenner jo til at sånt har skjedd. OG, for ikke å glemme. Noen (understreker at jeg sier noen, UTEN å se overlegent ned på noen!) kvinner er jo som kjent ofte idioter når de er ‘forelsket'(:o), og/eller bare er i et forhold(!): De ønsker å please sin kar. Ikke legge hår i suppa. Ikke krølle duken. Ikke forstyrre en allerede så merkelig husfred. Så de bærer frem ungen og går rundt med fårete glis og oppfører seg som om det var akkurat dette de ønsket. Hva dà? Var det virkelig dama, eller var det gubben som ville? Ha baby, mener jeg da altså…
Og du. Kjærnefamilier? I dag? Det bildet du antyder viser kjærnefamilie er jo så utgått på dato! Dagens K.F. består av hans barn, hennes barn, deres barn, gjerne et par foster- eller adoptivbarn, et par ekser i hver retning, svigermødre med ulike ste-svigerfedre, eller omvendt, mormødre med kanskje ekte morfedre,farfarer med farmødre på sønnenes alder osv osv. Så slapp av du. Alenemødre har STOR verdi i dagens samfunn! De er konstante i sine barns liv. Ofte lenge. Før de igjen møter noen….:D
Sov godt snuppa:x
OM… kvinnen «deler» på kroppen sin i ett forhold og hun faktisk blir gravid, så mener jeg uansett at hun må kunne velge selv å bære fram barnet. Jeg har da vært borti tilfeller hvor «husfreden» besto i å IKKE bære fram barnet også( ifølge den maskuline parten i ett forhold.
Problemet med å beholde/fjerne ett foster for «husfredens/sin partners tilfredshets» skyld, er at de fleste oppegående kvinnemennesker kun vil føle at dette er gjort under tvang. Eller; som ett offer.
Og med en gang det handler om å ofre, handler det ikke lengre om kjærlighet. Og siden de aller fleste parforhold mener (om seg selv) at de er tuftet på denne noe unnvikende følelse, er da i realiteten fundamentet for forholdet knust ettertrykkelig. Uansett barn eller ikke barn.
Dette gjelder av en eller annen grunn ikke andre veien!
En mann har bare med å akseptere kvinnens valg. Siden han bor sammen med kroppen hennes, får han finne seg i hennes avgjørelser angående den..:-D
Og det du skriver om kjernefamilien… Jepp. Men når man er i fullstendig mindretall i ett lite samfunn, er det uunngåelig at man føler seg utpekt 😉
Det er DA alle disse klisjèer begynner å føles som press. Det ene virkelig GODE man får ved å ikke være ett forhold, er da at man skaper sin husfred selv. Uten å gå på akkord med en eller annen..
:-p
Nå ber jeg vel ikke bare om din MENING akkeratt!! Spørsmålet er , HVEM som bestemmer. Er ikke uenig i at damen selv må kunne bestemme, men om hun likevel bærer frem ungen, på tross av at hun selv egentlig ikke ønsket det (OG går rundt å later som om hun ville det(!)), ja, da har jeg et problem med å skjønne… Har hun latt gubben ‘bestemme’ for seg? Hun har i det minste latt seg påvirke av hans ønsker, MOT egne forsetter. Hun er jo da selvfølgelig ikke det ultimate mennesket, med sterke meninger og fullt av mot, men en enkel sjel som ønsker fred og ro (det er MIN fantasiverden ;D), og vil gjøre sin partner til lags. Hvem av dem er det da? Er det henne som ikke har noen vilje selv, eller er det han, som kanskje har mer av det enn han trenger?
Dessuten, i et annet tenkt tilfelle: Om nå hun ønsker seg barn, og han ikke; Hvem er det som da bestemmer hvis hun tar abort?? Kan hun i tillfelle bestemme seg for å bære frem barnet UTEN hans samtykke? Hva blir rett??
Når det gjelder ofring… Er det ikke sånn, da, mange ganger at man ofrer litt for hverandre? Det er vel ikke alltid slik at det er negativt fortegn foran!? Mener du kjærligheten blir borte hvis man oppgir noe til fordel for sin partner?? Og om det er slik, ville det vel være individuelt for hvor mye/lite man tåler å avstå fra? Ergo; min tenkte husfrue kan faktisk elske sin mann SELV OM hun er ‘manipulert’ av ham! Hun er rett og slett bare satt sammen litt annerledes enn deg;D
Ofring er ikke kjærlighet. Med en gang du karakteriserer din handlig som ett offer, har du havnet i feil verden! Om man utfører en handling fordi det er ett ønske, og fordi man vil gjøre sin partner glad, er det greit nok.. Men det skal ikke OFRES noe. Det skal gies uten tanke på at man siden skal slenge det i fjeset på partneren sin; Jammen JEG gjorde jo DET for DEG??
Da blir det en maktkamp, og din handling, uansett hvor edel den måtte føles i utgangspunktet, blir ett pressmiddel i en slags..hvem-har-ofret-mest-krig.
Og hva som blir rett i de tilfellene du nevner.. Alt blir feil i det øyeblikk en kvinne føler seg presset til å bære fram ett barn for partnerens skyld, ELLER blir presset til å fjerne det.
Barn eller ikke barn kun for å tekkes sin partner er feil. På alle vis.
🙂
Du er svært kategorisk i din dom. Nå. jeg må selvfølgelig si meg enig med deg,- det blir feil å alltid kalle et offer for nettopp det, et offer. Der har du et godt poeng. Det jeg mener er at om en kvinne velger å bære frem et barn, fordi hun ønsker at han skal bli glad, ja da mener jeg det er (i utgangspunket) en edel handling! Men, selvsagt, siden spørsmålet i bunn og grunn handlet om hvem som bestemmer, så gir vel svaret seg selv her… HUN bestemmer seg for å «gi» sin partner et barn. Så da er vel han uten påvirkningskraft da. Eller?
Og en liten ting til: Hvem er det som gir noe, med baktanke om å siden slenge det i fjeset på mottakeren?? Skal man ikke tro at noen gir , kun for å glede? Vel er det sunt å ha et realistisk bilde av sine omgivelser, men herregud da menneske!
Kynisme kan virkelig ødelegge en gave. Dessuten trenger ikke slike ‘kaste-tilbake-i-ansiktet’-ting nødvendigvis være en unge! Hallo. Eks: Noen sier at de elsker noens uvaner, og i en krangel kommer det frem at de rett og slett hater den. Helt vanlig. Men jeg tror ikke komplimenten var gitt med tanke på fremtidige disputter! Egentlig.
Poenget mitt er at det ikke nødvendigvis er så enkelt, og jeg synes det er skummelt med holdninger om at “man må klare å reise seg uansett”.
I
Jeg synes ellers normalt, at du skriver rigtig mange spÃ
Antisweden får mye pepper i denne debatten, og i forhold til universell tilgjengelighet så er det jo det riktige krydderet å hente frem.
Jeg føler hvertfall at photosessions med kvinner i studioet er mye mer komfortabelt, og det blir mye bedre resultat.
helsedirektoratet mener det m
“Han ropte