Familien er nå komplett! Riktignok med litt for mange medlemmer.., men det blir i hvertfall ikke fler!
Cluet er å holde befolkningsmengden ved like, uten å oversvømme verden med små mirakler, eller snurpe fullstendig inn på både ledere og rør. Men hvem er det som bestemmer og regulerer dette? Er det mennesket som befrukter? Er det mennesket som bærer frem? Er det naboen? Markedet? Samfunnet? Regjeringen? Familien?
Først synes jeg vi burde spørre kineserne: De har én eneste sjanse; Mange kinesere tenker at de MÅ få en gutt, fordi det barnet de får, er etter loven det eneste de noengang skal kunne få. Men. Hva om alle fikk gutter? Hvem skulle da bære fram neste generasjon? Nepalinner? Etioperanere? Norskerinner? Hawaiierinner? (ØØh.. Der holdt poenget på å forsvinne..) Kanskje kineserne ville svare at ‘Kina har så mange innbyggere at der er det regjeringen og de «høye»(!!) kinesiske herrer som bestemmer’. Greit nok i grunnen, landet har vel bare plass til så mange da.
Der i fra kommer neste punkt: Markedet. Det fødes jo selvfølgelig ikke bare guttebabyer i Kina. Hallo. Nei av og til kommer det også der en liten jente. Noen av disse ‘få’ jentene blir desverre(/eller ikke!) lagt ut på adopsjonsmarkedet! Og vips, har barnløse par en mulighet til å forøke sin familie og imøtegå deres miljøs krav om hva det forventes av dem. Eller selvfølgelig, også deres egne ønske og krav da. Åff kårs. Hvis, vel og merke man da går ut i fra at de kun legger vekt på seg selv, noe som jo selvfølgelig også kan være sant. Her må man vel kunne gå ut i fra at kjønn er uinteressant, bare barnet er tilgjengelig (og med tanke på en viss norsk «tvillingmor» i Asia, – ikke født for penger!).
Så er det jo de som får så mange unger at noen og enhver kan bli misunnelig og/eller oppgitt! Noen er så heldig/uheldig at bare gubben (eller et hvilken-som-helst-mannebein!) er innom, så blir de befruktet. HVORDAN?, og her er det virkelig noe å lure på, hvordan kan dette være rett?? Rundt omkring i verden sitter det massevis av kvinner som ikke kan bære fram egne barn! Hva for noe galt har egentlig disse damene gjort, tro? Karma? Tja, hvem vet. Men hvem er det i disse tilfellene som bestemmer at det faktisk skal bli så mange barn? For som alle nå vet, det finnes faktisk ganske mange måter å regulere slike ting på! Det er klart, noen ønsker en stor familie, ingenting i veien med det. Nei, jeg tenker mer på de tilfeller hvor man ikke egentlig ville ha så stor familie. Han, eller hun?
I et såkalt ‘normalfungerende’ forhold skulle man kunne gå ut i fra, at det å få barn er en felles avgjørelse. Men hvis man ser litt nærmere etter, vil det ofte vise seg at det er den ene parten som har vært mest pågående, like ofte han som henne vil jeg tro. Men det er kun hun som kan tvinge det fram, rent fysisk. Han kan mest bruke mentale midler… (husk at dette er snakk om såkalte normalfungerende parforhold, ikke sadistiske og misbruksbaserte sådanne!)
Til sist noen tanker om abort. Og her menes IKKE: ‘Er det rett å drepe?’ Den debatten synes jo å være uendelig!! Så:
Er det alltid bare kvinnen selv som bestemmer? Eller har ‘far’ et ord med i laget? Det er vel like mye den ene som den andre kanskje. Eller? Når ‘far’ ikke vet om noe foster, kan han ikke si noe. Dette er jo et kjent fenomen. Mange unge gravide jenter har kanskje tenkt den tanken før de tok abort. Og kanskje det har vært til det beste.. Men hva om de har snakket med typen sin om det da? Hvem har mest å si? Hvis mannen vil ha barnet og dama ikke? Hva blir da resultatet? Og her tenker jeg ikke bare på ungdommer med flaksende hormoner, men også voksne i etablerte forhold. Og andre.
Så tilbake til min familieforøkelse: Har fått hund…:D