For en kar! En nytelse å se på, og en nytelse å høre!
Drømmer meg helt bort her…
Hadde som snarest i eie, noen direkte vakre orginalbilder av herligheten! Noe stakkars timer var jeg og min søster i lykkerus, med enorme planer om timer med sukk og blaffer foran de smukke bildene…. Forbannede bror som kastet dem rett i søpla! Med et uhell må nevnes, men likevel. Knurr. Han er slettet i familietreet.
Heldigvis er Youtube et helt ok alternativ. Sukk
Er jeg alene eller ensom?
Jeg har lurt litt på dette en stund. Fordi noe er galt med min verden, og dette er enden jeg begynner med.
Er jeg ensom? Pr definisjon betyr det at jeg har mindre kontakt med mennesker enn jeg ønsker. Eller at den kontakten som er, ikke tilsvarer den kvaliteten eller kvantiteten jeg vil ha. Man kan være ensom i et rom fullt av mennesker, like mye som at man kan føle seg «uensom» når man er alene. Det essensielle her er altså hva jeg ønsker. Om jeg vil ha kontakt med andre mennesker, men ikke har det. Om det er slik, kan jeg i prinsippet anse meg som ensom.
Eller alene? Vel, det er jeg jo, fysisk sett og tidvis. Punktum. Det er ingen mennesker i min nærhet. Altså er jeg alene.
Så. Hva skal jeg slutte av dette? Hva er jeg? Jeg er ikke lykkelig. Men ikke direkte ulykkelig heller. Jeg velger for tiden å være i mitt eget selskap. Det jeg må spørre om er,- blir jeg fattigere av det? Ingen å dele ting med, ingen å lufte tanker og inntrykk sammen med. Ingen å dele ansvaret med. Vel. Ensomhet er ufrivillig, det har jeg allerede fastslått. Så når jeg velger å være for meg selv, har jeg ikke grunnlag for å kalle meg ensom, da er jeg alene.
Merkelig nok oppleves dette som både givende og trist. Jeg beskytter meg selv ved å ikke dele tankene mine, eller ansvaret, med andre. Det har blitt en nødvendighet. For å være ærlig er jeg redd for å avsløre noe om min person. Å blottlegge alle sider av meg selv til mennesker som ikke liker det unike ved meg, eller at noe vil brukes i mot meg senere. Dette vitner om dårlig selvrespekt, jeg er klar over det, men slik er det blitt. Brente unger og de greiene der.. Jeg gidder ikke lenger prøve å overbevise noen om at jeg er slik jeg er fordi jeg mener det er rett. Men det er en helt annen sak. Det må jeg diskutere senere. Tilbake til saken her: Det er det fint å ha alt ansvar selv. Jeg tar mine avgjørelser, og jeg vet at de er mine. Givende fordi jeg blir sterkere av det, trist fordi det faktisk er trist.
Konklusjonen blir omtrent slik: Jeg er selvforskyldt alene, og trives for så vidt med det, men føler meg ensom. Selvforskyldt.
Ps: For å sette ting litt i perspektiv:
Sitter her i mattetimen og prøver å finne ut hvordan denne månedens inntekter skal kunne dekke samme tidsroms utgifter. Det ser dårlig ut. Hvordan jeg enn plusser og minusérer, så blir svaret feil. For det skal jo ikke være minustegn foran svaret? Kalkulatoren min sier det. Kanskje det er den jæ…maskinen det er noe feil med? Ja dette er et regnestykke jeg virkelig trenger å snike i fasiten for å finne svaret på. Lengter etter friminuttet.
Nå er det norsk, og den gamle inntørka dusten vi har til lærer har selvsagt overgått seg selv i dag! Selvfølgelig. I dag erklærer han at vi skal jobbe med kommunikasjon. Ikke den gode gamle sorten heller, med innholdsrike samtaler om været. Neida, vi skal «skape følelsesmessige bånd med våre medmennesker»! Vi skal altså lette våre hjerter til mennesker som i dag er nær oss, men som vi etterhvert mest sannsynlig vil miste kontakten med. Vel, får vel lufte min undying-love-for en eller annen. Kan ikke like godt fortelle dem at kjærlighet suger heller vel?
Naturfag, ja,.. så får man sove litt.
Tvserier. Røyk. Spill. Drikke. Shopping. Sudoku. Natteliv. Kryssord. Bøker. Internett. Sko. Sjokolade. Mobiltelefon. Strikking. Mat. Film. Sex. Klær.
Dettte er noen ting som til tider og/eller alltid MÅ være en del av min ellers så kjedelige hverdag. Noe hver dag, annet bare tidvist… En tilfeldig blandet «suppe» med misjon,- å distrahere meg fra hverdagens burde-skulle-ville.
Jeg burde (FOR et sykt ord forresten!!!) alltid gjøre noe viktigere eller mer fornuftig.
Jeg skulle gjøre noe. Helt sikkert..
Jeg ville ha gjort det om det bare var mulig…
Melding til alle mannskaper:
«Oppfordrer alle til å møte i krysset mellom Ingenmannslandsveien og Dusterud for å delta i en leteaksjon.»
Nærmere informasjon finnes på stedet
Savnet: Sjel
-Hvor er jeg blitt av? Sjelen min har forsvunnet en plass i mellom Barndomsasylet og Kjerringsvingen i tidsrommet en gang på syttitallet og dagen i går. Muligens falt fra i flere omganger.
Orienterer om mulige spor for lettere å kartlegge søket: Det var spesielt vanskelig mellom Småpiketorget og Pubertetssmuget. Problemer med ytringsfrihet og egenverdi. Jeg tror kanskje også noen sjelslapper kan ha gått tapt i kampen om individualitetsanerkjennelse i Ørefikvika. Den korte singeltiden i Gammelnokbakken og Litteldresletta er vel også verdt å nevne, men med positivt fortegn. Her hadde jeg god kontakt med meg selv. Jeg ser i ettertid at jeg nok ikke hadde tilstrekkelig godt grep om det uerstattelige, fordi rett etterpå havnet jeg nemlig i gjengjeldsfengselet. Det var her et sted jeg mistet alt som minnet om tillit til meg selv og egne valg. Jeg vil for alltid angre på mine forbrytelser i forkant av dette oppholdet. Vel kommer det noe godt ut av enhver situasjon, og det positive gjemmer jeg dypt inne for å simulere følelser.. Hva nå det måtte være verdt. Men jeg skulle likevel gjerne hatt det ugjort. Virkelig.
Lett gjenkjennelige trekk for identifisering: Åpent sinn, eventyrlysten, blyg, erfaringssulten og med utallige muligheter i livet. Noe blåøyd, med en usvikelig tro på å være født under en lykkestjerne, med alt godt på direkte kollisjonskurs. Og jente. Faktisk
Jeg håper noe av innholdet fortsatt er intakt, men jeg er redd det meste er tapt for alltid om det ikke snarest kommer til rette igjen! Vær så snill å hjelp meg å lete.
Familien er nå komplett! Riktignok med litt for mange medlemmer.., men det blir i hvertfall ikke fler!
Cluet er å holde befolkningsmengden ved like, uten å oversvømme verden med små mirakler, eller snurpe fullstendig inn på både ledere og rør. Men hvem er det som bestemmer og regulerer dette? Er det mennesket som befrukter? Er det mennesket som bærer frem? Er det naboen? Markedet? Samfunnet? Regjeringen? Familien?
Først synes jeg vi burde spørre kineserne: De har én eneste sjanse; Mange kinesere tenker at de MÅ få en gutt, fordi det barnet de får, er etter loven det eneste de noengang skal kunne få. Men. Hva om alle fikk gutter? Hvem skulle da bære fram neste generasjon? Nepalinner? Etioperanere? Norskerinner? Hawaiierinner? (ØØh.. Der holdt poenget på å forsvinne..) Kanskje kineserne ville svare at ‘Kina har så mange innbyggere at der er det regjeringen og de «høye»(!!) kinesiske herrer som bestemmer’. Greit nok i grunnen, landet har vel bare plass til så mange da.
Der i fra kommer neste punkt: Markedet. Det fødes jo selvfølgelig ikke bare guttebabyer i Kina. Hallo. Nei av og til kommer det også der en liten jente. Noen av disse ‘få’ jentene blir desverre(/eller ikke!) lagt ut på adopsjonsmarkedet! Og vips, har barnløse par en mulighet til å forøke sin familie og imøtegå deres miljøs krav om hva det forventes av dem. Eller selvfølgelig, også deres egne ønske og krav da. Åff kårs. Hvis, vel og merke man da går ut i fra at de kun legger vekt på seg selv, noe som jo selvfølgelig også kan være sant. Her må man vel kunne gå ut i fra at kjønn er uinteressant, bare barnet er tilgjengelig (og med tanke på en viss norsk «tvillingmor» i Asia, – ikke født for penger!).
Så er det jo de som får så mange unger at noen og enhver kan bli misunnelig og/eller oppgitt! Noen er så heldig/uheldig at bare gubben (eller et hvilken-som-helst-mannebein!) er innom, så blir de befruktet. HVORDAN?, og her er det virkelig noe å lure på, hvordan kan dette være rett?? Rundt omkring i verden sitter det massevis av kvinner som ikke kan bære fram egne barn! Hva for noe galt har egentlig disse damene gjort, tro? Karma? Tja, hvem vet. Men hvem er det i disse tilfellene som bestemmer at det faktisk skal bli så mange barn? For som alle nå vet, det finnes faktisk ganske mange måter å regulere slike ting på! Det er klart, noen ønsker en stor familie, ingenting i veien med det. Nei, jeg tenker mer på de tilfeller hvor man ikke egentlig ville ha så stor familie. Han, eller hun?
I et såkalt ‘normalfungerende’ forhold skulle man kunne gå ut i fra, at det å få barn er en felles avgjørelse. Men hvis man ser litt nærmere etter, vil det ofte vise seg at det er den ene parten som har vært mest pågående, like ofte han som henne vil jeg tro. Men det er kun hun som kan tvinge det fram, rent fysisk. Han kan mest bruke mentale midler… (husk at dette er snakk om såkalte normalfungerende parforhold, ikke sadistiske og misbruksbaserte sådanne!)
Til sist noen tanker om abort. Og her menes IKKE: ‘Er det rett å drepe?’ Den debatten synes jo å være uendelig!! Så:
Er det alltid bare kvinnen selv som bestemmer? Eller har ‘far’ et ord med i laget? Det er vel like mye den ene som den andre kanskje. Eller? Når ‘far’ ikke vet om noe foster, kan han ikke si noe. Dette er jo et kjent fenomen. Mange unge gravide jenter har kanskje tenkt den tanken før de tok abort. Og kanskje det har vært til det beste.. Men hva om de har snakket med typen sin om det da? Hvem har mest å si? Hvis mannen vil ha barnet og dama ikke? Hva blir da resultatet? Og her tenker jeg ikke bare på ungdommer med flaksende hormoner, men også voksne i etablerte forhold. Og andre.
Så tilbake til min familieforøkelse: Har fått hund…:D
Min beste venn? Tja, kanskje. Trofast er den nå i hvertfall. Nå har jeg oversett og sviktet den på det groveste i lang lang tid. Den kjære maskinen har kun vært brukt til jobbing og shopping og intet annet. (shoppingen har selvfølgelig vært tvangspreget i sin intensitet, for å bestemt utelukke hva jeg ellers kunne ha gjort her. Til tider har jeg kjent et snev av anger). Ingen av mine tanker er blitt kjærlig trykket inn på forventningsfulle tastaturbokstaver, ei heller betroelser eller erklæringer, nei ikke engang litt (onsinnet) sladder har kommet til syne på skjermen. Likevel står den nå klar! Det kaller jeg å være ytterst tålmodig og overbærende! Kjære, kjære Data.
Hadde det bare vært sånn med alt her i livet. Jobben for eksempel. Hva hadde skjedd om jeg behandlet den likedan? Antakelig hadde jeg fått sparken. Sporenstreks! Etter en ukes fravær allerede antar jeg. Og hva hadde skjedd da, tror du? Jo jeg hadde blitt blakk! For f….! Er det sånn vi vil ha det her i landet? Er det?? Irriterende nok er det jo det. Har faktisk ingen problemer med å forstå det eller være uenig. Hm. Dårlig eksempel da. Ok. Men poenget er at dataen er et viktig verktøy i hverdagen vår. De fleste har et forhold til den. Mange, mange eier sin egen, noen låner, andre igjen sitter på offentlige steder å leier tid for å taste på den. I tillegg tror jeg faktisk at noen stjeler dataer(!) Er det da kun for å jobbe og shoppe? Nei, tror egentlig ikke det. Jeg (VIL) tro(r) at mennesker er mer og mer venner med maskinene! Her føler man seg ikke alene og forlatt. Her er det alltid noen som har det verre enn en selv, eller i det minste like ille! Man finner forbundsfeller, venner og likemenn(kvinner) og hvis man vil og trenger,- også uvenner og motstandere. Alle disse trenger til en viss grad oppfølging og oppmerksomhet lik alle andre, men når det er nok og du trekker deg unna,- De er det egentlig helt greit! Det er ingen som kjefter på deg fordi du har vært uoppmerksom og kiip. Deilig verden egentlig.
Alt dette er mulig i dataverdenen. Du trenger bare en internetttilkobling som virker.